Ensom da jeg sitter på felles skoleavslutning, med 1-6 klasse, sikkert 300 elever, pluss minst et foreldre, om ikke to eller tre, eller i værste fall, 4 familiemedlemmer, som gleder seg til å se dattera, sønn, niese, nevø, barnebarn og ja kanskje oldebarn...... Uansett der sitter jeg, med mange folk rundt meg, og ensomheten har aldri vært større eller vondere. Det gjør vondt å føle seg alene, tanker dukker opp som ikke er oppløftende, heller ikke er det slike tanker jeg skal ha nå, nå som ting begynte å ordne seg litt for meg, nå som nedstemtheten min var på vei bort og litt ordentlig glede, glede som ligger i magen, og ikke bare rundt munnen i et stivt smil. for det er slike vonde og ensomme tanker så dominerende at de klarer å fjerne alt som jeg hadde oppnådd..... raser det like fort ned som et kortstokkhus....
Ensomhet, følelsen som sitter igjen da jeg kommer hjem igjen og fortsetter og kjenne på ensomheten, som nå har endret seg til en klump i magen, som nesten er ubeskrivelig, ubeskrivelig i den grad at jeg vet nesten ikke hva jeg kjenner lenger, hva som faktisk gjør så vondt
 |
| illustrasjons foto fra google. |
Hvorfor skal dette komme over meg igjen nå?? hvorfor i det hele tatt er det jeg som har slike vonde tanker, ikke det at jeg vil at noen andre skal ha det slik, men hvorfor, hvorfor sitte og "synes synd på seg selv" fremfor å bare svelge følelsen og smile gjennom resten av denne dagen....... Det er nesten UMULIG når tankene først setter seg fast, de graver seg bare dypere og dypere, g setter STORE arr og sår....
Nei det er ved slike tilstelninger jeg virkelig merker jeg er alene, alene med meg selv i denne store verden, hvor alle er opptatt med sitt og bare gir meg et nikk i det de går forbi, ikke det at jeg bebreider dem, vi alle er jo opptatt på hver vår kant.....
Men uansett hvor mye jeg forstår dette, er jeg fortsatt fryktelig ensom.......Og følelsen spiser meg opp!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar